Willingen var et helt villt sted! Det vil si, Willingen hadde en helt ellevill attraksjon. Stedet i seg selv er et vintersportsted, som også byr på mye gøy sommerstid. Rett ved bobilparkeringen var det til og med en stor ishall. Like nedenfor holder de på å bygge et nytt gigantisk badeanlegg, og det var flere løyper og heiser for stisykling i Willingen. Men vi skulle verken på skøyter eller stisykling, men gå på en 'sytråd' 100 meter over bakken...(!)
Først tok vi banen opp til Ettelsberg
Sauene holder vegetasjonen nede
Oppe på Ettelsberg
Ser ut som Fløyen eller hvor som helst i Norge, men vi er på vei til en tysk attraksjon
Verdens nestlengste hengebro! Den er 665 meter lang, montert 100 meter over bakken!
Vi har vært på en lignende i Østerrike før, som 'kun' var 402 meter lang, men til gjengjeld hang den 114 meter over bakken!
Med den østerrikske hengebroen friskt i minne, var vi klar for dagens luftigste opplevelse. Eller klar og klar, holdt nesten på å snu med en gang, broen gynget sånn! Det var dritskummelt! Men det hjalp å ta på solbrillene og holde intenst fokus på et stort tre på andre siden, og gå pent og rolig, det vil si, tviholde i gelenderet, mens en gutt gikk sidelengs og hyperventilerte bak oss. Både han og tanken på at vi skulle gå tilbake også, hjalp godt på psyken!
Når vi nærmet oss andre siden, begynte det på toppen av det hele å regne og blåse, og det gynget litt i overkant mye. Ble nesten kvalm.
Puh! Fotfeste på fast grunn. Takk og pris gikk det en turvei ned igjen, vi slapp og gå over broen en gang til. En gang var liksom nok!
Fin turvei og fin fyr
Oppå denne sytråden gikk vi!
Vi måtte roe ned med en kaffi og Bayleys på en restaurant før vi gikk videre tilbake til bobilparkeringen. En vill opplevelse med skrekkblandet fryd
Veldig trivelig stellplass midt i smørøyet. Om vinteren er det ski-in ski-out her
Tirsdag var det meldt regn over nesten hele Tyskland, dermed en grei dag å komme oss sørover på. Men vi hadde en liten utfordring å finne ut av også, bremsene!
Vi hadde bilen på en mini-service dagen før vi dro (kom ikke til før) og da anbefalte de oss å bytte bremseklosser og bremsevæske, og en annen forhåpentlig mindre ting, noe de ikke hadde tid til selv(!)...og vi hadde billett til båten dagen etter. Ikke helt krise altså, det var fortsatt klosser igjen, men det lå og stresset litt i bakhodet, vi måtte få fikset dette. Vi stoppet to plasser og prøvde å få skiftet bremsene, men da måtte de bestille deler osv. Dermed bestilte vi heller time på Peugeot-verksted i Mainz fredag 5.juli. Det var 6 Peugeot verksteder i området, og eventuelle deler burde være i nærheten. Dermed sjekket vi inn på en stellplass i samme by
Med bilen trygt parkert, ble det gruppetur og testing av tysk kollektivtransport på oss. Gruppen besto heldigvis kun av oss to, hehe, men vi fikk gruppebillett. Dagens ekspedisjon gikk til Rudesheim am Rhein. Først tok vi buss til togstasjonen i Mainz, så tog til Wiesbaden, og videre derfra til Rudesheim. Funket fint det
Drosselgasse i Rudesheim, koselig by
Herlighet, vi skulle bare ha en salat liksom!
Det gikk en koselig taubane opp i åsene med vinrankene, som min søster og en venninne nylig tok. Vi hadde også tenkt å ta den, men det begynte å regne, og da var ikke det så fristende. Rudesheim var veldig hyggelig, men besto kun av restauranter og souvenirbutikker. Det er en veldig kjent Unescoby, og det er greit. Men mange andre tyske byer er like fine og vel så det, f.eks Rothenburg ab der Tauber, Alsfeld, Heidelberg, Wursburg, Oberstdorf, Meersburg, Mittenwald osv osv...
Etter en kake og kaffi på en litt stygg kafé, haha, for å komme unna regnet, bestemte vi oss for en rundtur, at vi kunne ta båten over til Bingen og toget tilbake til Mainz derfra. Appen, som jeg hadde styrt noe helt vilt for å få til å virke med tyske innlogginger og mye greier, foreslo dette som en returreise til Mainz.
Men dette var eneste båten som skulle krysse Rhinen den nærmeste timen, en bilferge. Jaja, gikk an å være passasjer uten bil også. Men da gjaldt plutselig ikke gruppereisekortet, her måtte vi ut med 5 € ekstra for den lille turen
Hildegard von Bingen klinger jo kjent, hun var vel en mix av både nonne og heks, en abbedisse, forfatter og mystiker som levde for nesten 1000 år siden...
Hildegard fikk være Hildegard, vi orket ikke bry oss så mye om henne. Tor-Åge frøs, så det ble shopping av ny genser isteden
Etter litt mer shopping, var det på tide å komme seg tilbake til Mainz
Vi kastet oss på første og beste tog, og håpet det var riktig. Det var en Deutche statsbane, og gikk direkte, vi var fremme i Mainz før vi hadde drukket opp ølen...
Vel tilbake i bilen, sjekket jeg mail, og der hadde Peugeot meldt at de måtte avlyse bremsetimen! Vi måtte ta kontakt for ny time. Javel? Svarte med en gang at dette var viktig, vi var på ferie, og hadde fått bekreftet timen, til og med fått en reminder...og hvis ikke de kunne, var det jo 6 Stellantis Peugeot verksteder rundt Frankfurt-traktene, kanskje noen av de andre hadde anledning?
Neste morgen hadde de fortsatt ikke svart når klokken var rundt 10, og jeg ringte for å høre om det var en løsning. Kom da til en telefonsekretær som satt et helt annet sted, gud vet hvor, Kreta eller Spania kanskje? Eneste hun kunne gjøre var å be verkstedet svare på eposten min.
Vi hev oss på syklene, det var best å snakke med verkstedet face to face. Men før vi var ute av parkeringsplassen, ble vi stoppet av politi og brannvesen. Det var sperringer over halve byen, 10.000 hadde blitt evakuert fra boligene sine, busser og baner var innstilt, de hadde funnet en bombe! Og den skulle uskadeliggjøres. DET oppbudet av et katastrofeteam, helikoptere, uttrykningskjøretøy og vakthold. Hjelpes! En snill tysker syklet sammen med oss for å vise vei til hvor det var trygt og lov å sykle. Det ble en frisk omvei gjennom skog og hei, boligstrøk og kolonihager. Og når vi endelig nærmet oss Peugeot, ringte de, at første ledige time var 18.juli!! Kjempebra! Ifølge nettsidene til Stellantis Peugeot hadde verkstedene mange ledige timer, men virkeligheten var tydeligvis en annen. Og mannen i telefonen kunne heller ikke finne ut om en av de andre hadde ledig (?) Vi trodde dette var litt som Bertel O. Steen f.eks, at de måtte jo kunne ringe et annet verksted for oss, det var de som avlyste timen, ikke oss. Nei, det var helt umulig. Vi ønsket han en fin dag og la på...
Rimelig frustert stirret vi begge plutselig på et gigantisk gult skilt rett foran oss, det sto noe med auto og unfall, og en pil om inngang 60 meter lenger bort. Vi så på hverandre, det var verdt et forsøk.
Det viste seg å være et takseringsselskap for skadede biler, men de var veldig hyggelige. Vi forklarte situasjonen, og helt tilfeldig satt det en mekaniker der inne. Han jobbet på et verksted i nærheten, og var visst en de samarbeidet med. Og jada, han kunne fikse bremsene. Hurra!
Vi tråklet oss tilbake rundt sperringene, og kjørte bilen til verkstedet så mekanikeren fikk inspisert og bestilt deler. Han kunne fikse bremsene fredag morgen kl 9!
Puh! Da var det tid for mat og kaffi, mye greier på en formiddag! Forøvrig var bomben nå uskadeliggjort, og katastrofenshutz'en begynt å løse seg opp. Det var en flybombe fra krigen som var funnet under noe gravearbeid i et tidligere jødisk område, ikke en terrorbombe som vi først trodde.
Uansett type bomber, nå var det på tide å se byen Mainz som vi bodde i
Aperol spritz og et kakestykke fortjente vi nå
Kl 9 neste morgen forlot vi Sølvpilen til bremseskift , og gikk en tur mens de holdt på. Lite visste vi hva mer drama dagen skulle bringe!
Da vi var på vei tilbake, ble Tor sånn helt ut av det blå, stukket på halsen av en veps! Han er allergisk, og fikk full panikk. I bilen hadde vi både vepseplaster og Zurtec, men ikke på gaten hvor vi befant oss
Litt av et kontor! Men bremser og bremsevæske hadde blitt skiftet, og det de hjemme i Norge hadde snakket om noe lekkasje i differensial, handlet kun om 4x4, og var veldig liten, og vi bruker ikke firehjulstrekk på autobahn uansett. Så nå var Sølvpilen friskmeldt. Verre med sjåføren! Tor-Åge gikk helt i panikk med vepsestikket, da han begynte å bli nummen i ansiktet. Dermed bar det rett til Der Krankenhauz! Viktig å oppsøke lege, når man er stukket på halsen. Han kom raskt til, men MYE styr med papirer, det Europeiske helsekortet, pass og greier. Var gjennom samme kvern 3 ganger, på en gladmix av engelsk og tysk. Han fikk antihistaminer og kortisol intravenøst, og etter noen timer på tysk akuttmottak, fikk han gå. Men hun som tok ut veneflonen, gjorde det litt for raskt, så på vei ut av døren, sto blodspruten ut av armen! Gud bedre, inn igjen....
For en dag! Og vi som egentlig hadde 11 år å feire på denne dagen❤️❤️
Pasienten omsider utskrevet
Og nå fortjente vi en kake igjen!
Vi stoppet i byen Alzey
Byfest
Dagen endte godt, på en vingård ved Bad Bergzabern. På tide å prøve FEFI / Landvergnugen-medlemskapet, samme opplegg som Nortrip hjemme. Som medlem kan vi overnatte gratis på over to tusen vingårder, bryggerier, vanlige gårder og sånt rundt omkring i Tyskland og Østerrike. Flere andre land har også FEFi, men da må vi kjøpe medlemskap for hvert land. Uansett, det koster ikke mer enn 1 overnatting i Norge, så absolutt verdt det!
Her er helt nydelig, så fredelig og fint. Kontrasten til akuttmottak og bomber kunne vel ikke blitt større!
God vin hadde de også!
Kommentarer
Legg inn en kommentar