Nydelige Hardanger - til idyllen sprakk på et øyeblikk

Sent torsdag 6. februar pakket vi Solfryd, bobilen vår, og satte kursen mot Hardanger. Hadde vi visst hva helgen skulle bringe, hadde det vært bedre å holde seg hjemme, men sånn kan man jo ikke tenke...Værmeldingen for fredag lovet sol, og det var på høy tid med årets første skitur

Vi overnattet i Eidfjord, og gledet oss til snø og hvite vidder neste dag. Troll var staselig antrukket i en strikkejakke arvet av en bamse (!) på Vestnorsk utvandringssenter haha. Vi hadde fått en liten "peis" til jul også, så det var bare god stemning

MAURSET

Fredag på Maurset, og årets første skitur. Tor trodde ikke at han kunne stå på ski i år, pga hofteoperasjonen i november, men det gikk helt fint :)

Fin dag med fjell og ski

 

Det var ingen steder å stå med bobilen på Maurset, Garden camping så ut som en isbre og var heller ikke åpen. Vi satte derfor kursen mot Kinsarvik, og planla fjelltur opp Husedalen lørdag

Nydelig på Hardangerfjorden denne ettermiddagen. Fjordarmen til venstre er Ulvik, og lite visste vi da om hva som ventet der...

Hardangerbroen i all sin prakt

HUSEDALEN

Vi har gått opp Husedalen med alle sine fosser før, men forrige gang støtte vi på tykk tåke, og måtte snu ved Nykkjelsøy. Relativt lang og fin tur det, men denne dagen håpet vi å komme oss opp på Hardangervidden

Nykkjelsøy, hit men ikke lenger denne gangen heller, nå var det is og vind som stoppet oss for en videre ferd mot vidden

Men en fin tur, selv om det var ganske friskt der oppe

Finner stadig vekk denne lille jegeren i sekken, men får liksom aldri drukket den opp, kun en slurk ;-)

Vi gikk ned igjen til Kinsarvik, værmeldingen tilsa regn overalt om søndagen, så vi lurte på om vi skulle dra hjem, eller overnatte et eller annet sted, og finne på en liten regntur søndagen eller noe.

Hadde vi nå bare dratt hjem...men eventyrlystne som vi er, valgte vi heller å parkere for natten i Ulvik, lenge siden vi har vært der, og det er jo alltid fint der (hø...)

IDYLLEN SOM SPRAKK

Våknet om natten av at det var varmt oppe i sovealkoven. Klatret ned for å åpne et vindu, gå på do og finne noe vann...

På vei opp igjen i stigen til sengen, sånn helt ut av det blå, vippet stigen plutselig til siden, og jeg flakset bakover. Armen smalt i bordet og jeg landet på rygg på gulvet med et brak. Trodde først jeg hadde knekt alt! Men skjønte etter en stund at det var armen det handlet om, og Tor fikk etter hvert stablet meg opp i sittende stilling. 

Å befinne seg på gulvet i en bobil i Ulvik med en ekstremt vond arm, ga først litt handlingslammelse, det er jo ingen legevakt der inne. Fant et nr til en lege man kunne ringe, men forsto såpass at her var det Voss og røntgen som måtte til uansett. På dette tidspunktet ante jeg ikke om det var brudd, om albuen var ute av ledd, eller om jeg hadde røket en muskel. Det var så vondt at det nesten ikke gjorde vondt mer. Tor hadde heldigvis en Pinex forte, jeg fikk armen i fatle, og vi hadde kjøleelementer i frysen, hvor jeg fikk iset ned armen både over og under. Med alt dette på, duppet jeg rett og slett av i sofaen (besvimte kanskje...) Uansett, etter en stund fikk jeg på meg klær og vi kjørte til Voss legevakt

For å gjøre en lang historie kort, endte det først med innleggelse på Voss, og overføring til Haukeland neste dag, for operasjon senere i uken. Albuen var knust! Det var brudd på tvers både over og under leddet, pluss på langs, så jeg hadde klart å knuse den skikkelig, et veldig komplisert brudd. 

De turde ikke gå løs på noe så komplisert på Voss, derfor hadde de fått selveste eksperten i Norge, Yngvar Krukhaug til å ta seg av det på Haukeland. Det var ansvarsfullt tenkt det, og jeg er takknemlig for at operasjonen ble utført på beste måte, selv om Haukeland er et fryktelig sted i forhold til koselige Voss. Å komme tilbake til de nitriste gangene og systemene (lang historie) på Haukeland utløste noen flashbacks til tidligere opplevelser på dette sykehuset, hvor det også ble en greie å takle, huff!

13.februar ble jeg operert, en lang og omstendelig operasjon, hvor jeg ble skrudd sammen etter beste evne. Armen var helt hinsides hoven (som et lår!), fingertuppene stakk så vidt ut av hevelsen, og nå 3 uker senere er den fortsatt ganske hoven. Kirurgen var tydelig på at det kom til å bli en beintøff opptrening, pga albuen er det vanskeligste leddet å få bevegelig, og det har han rett i! "Du må gå løs på den med en lutheransk tilbedelse, som vi ser det på Sørlandet", sa han på Kristaiansand dialekt. Utfordringen er at armen er stiv som en trestokk, og jeg må slite og dra, og trene med den hele tiden for å prøve å få den bøyelig. På plussiden, kan man si at denne treningen er mer effektiv enn en dag på helsestudio, jeg har tatt av 5-6 kilo, men det er absolutt ingen treningsform å anbefale av den grunn ;-)

Jobbe, jobbe, jobbe

Iallefall en fryd å få ut de 35 stiftene :)

Utfordring å bøye og strekke ut...

Like før turen vår i Husedalen, så vi en episode fra 71 grader nord, hvor deltagerne også vandret i denne dalen. Melina Johnsen fra Ex on the beach, hadde en gjesteopptreden med og uten sekk i  kjendis 71 g nord, og kom med gullkornet "Når det går bedre, kan det aldri gå dårligere." Det er blitt mitt motto nå! Dette kan bare bli bedre, og det er ikke annet å gjøre enn å stå på. Men helt utrolig hvor mye energi det tar. Jeg sliter veldig med å fokusere på noe annet enn å få denne armen bevegelig. Så sånn går nu dagan....og sånn kan det gå når gamle damer skal opp om natten. Skummelt hvor fort livet kan ta en sving, fra det ene idylliske øyeblikket til det neste, hvor alt er bare kaos!

Vi har iallefall innsett at vi er for gamle til sovealkover med stige, så forhåpentlig kommer det en ny og fin bobil ut av det hele. Når energi og bevegelighet er tilbake, og rekonvalesenstiden over, må vi på tur igjen, det er jo det vi lever for!

Som om ikke dette var nok, klarte min beste venninne å gjøre noe lignende to uker etter meg!  Hun skulle bære en madrass opp en trapp... flakset ned noen trinn, slo armen i peisovnen, knakk håndleddet, og fikk seg en tur på operasjonsbordet hun og! Er det mulig liksom?

Så her går vi som to enarmede blodssøstre! Jaja, men når det går bedre kan det aldri gå dårligere, og det kan fort gå bra også :-)