Etter å ha holdt på med alt mulig annet enn turer i flere uker, var det på høy tid å komme seg på hjul igjen. Tiden går fort, så dette er allerede et par uker siden, mens det ennå var et snev av sommer. Denne gangen gikk turen sørover og ut i det blå, ikke så langt, første stopp var bobilparkeringen i Eikelandsosen.
Fjorden senter lå like bortenfor, og vi gikk en tur på sportsbutikken. Den inneholdt mange krinkler og kroker og masse usportslige ting, som leker og garn, men også mye gøyt nips og interiør. Vi var i innredningsmodus for den nye hagestuen vår, og dermed kom vi kom ut med en bærepose med dyr, og nesten 1000 kr fattigere! Pinnsvin, sauer, løve, frosk, fugl....og Tor-Åge fikk seg en Liverpool supportereffekt, et vegghengt hjerte med "You'll never walk alone" på 😁 Det får gå.
En foodtrunk med asiatisk mat sto ved siden av oss, dermed ble middagen kortreist, siste utemiddag og utevin for sesongen skulle det vise seg.
Det var meldt fint vær med sol og litt skyer hele helgen, men lørdagen opprant ganske grå. Det var mildt og vindstille og vi siktet på Oma. Planen var å gå til Ørnotten, men hvor den turen og stien ble av er uvisst, vi endte iallefall opp på Daurmålsegga 806 moh. En kanonfin panoramatur, som absolutt kan anbefales! På
UT står turen beskrevet som rød og krevende, det er nå høyst overdrevet, dette er en blå tur. Vi kjørte opp mot Åse, fulgte skilt til parkering merket Raudkleiv og gikk derfra. Først på skogsvei, så på veldig fin fjellsti i åpent landskap med panoramautsikt i alle retninger
Tor-Åge har Tveitakvitingen bak seg på bildet, men fikk øye på noen av Rosendalsalpene i det fjerne, og fikk dermed stjerner i øynene, det var på høy tid å vie den bygden en visitt.
Fergen var selvsagt akkurat gått, så det ble over en times venting. Men da gjorde vi oss like godt ferdig med middagen, en kortreist burger fra kiosken foran oss. Det var begynt å mørkne da vi ankom bobilparkeringen i Rosendal. En båt lå til kai der, M/S Sunnhordland. Var noe kjent ved den, var den ombygget til restaurant tro? Navnet klang iallefall kjent...
Det var meldt sol, men søndagen åpnet med lett regn. Planen var å gå til Malmangernuten, det 'lille fillefjellet' over Rosendal som Tor-Åge alltid har omtalt det som, siden han i sine atletiske glansdager bare var på svarte ville turer der inne; Ulvanosa, Melderskin, Omnatind, Englafjell, Bjørndalstraversen....han blir våt i blikket og kan snakke på inn- og utpust om disse toppturene. Som nevnt i tidligere innlegg har det vært nok av helsemessige utfordringer i det siste, så svarte turer var ikke akkurat et tema, vi fikk nøye oss med den 'lille' Malmangernuten.
En 71 grader nord-bil passerte oss da vi gikk bortover til stistarten, og vi snakket om at det nesten er litt rart at vi aldri har møtt på den produksjonen i løpet av alle våre turer gjennom mange år...
Vel, vel, så veldig liten var nå ikke Malmangernuten, 800 bratte høydemeter er nå 800 bratte høydemeter. Det gikk ganske så steilt oppover. Regnet hadde gitt seg, det var egentlig fint turvær, men da vi nærmet oss toppen kom det vær inn fra alle kanter, utsikten ble grå og det blåste opp. Dermed bestemte vi oss for å snu, vi var nesten oppe og å tvinge seg frem til en varde uten utsikt, var bare tåpelig, ikke hadde vi regntøy med heller. Vi gikk nedover igjen. Selvsagt lettet været når vi kom litt lenger ned, typisk. Og snakk om solen så skinte den, på annet vis. Vi som akkurat hadde snakket om at vi aldri hadde truffet 71 grader nord-produksjonen, traff plutselig Tom Stiansen:) De drev og filmet oppi der på et hemmelig sted, og han måtte presisere at han kun var på en liten ettermiddagstur. Hva er det med menn og det 'lille' fjellet? Stort nok for meg iallefall
Vi kom oss ned, og det gjorde Tom Stiansen også. Han siktet på hotellet, ingen lavvo og Real turmat på han, ikke på oss heller, vi siktet på bobilen og middag i den, etter at vi hadde spist matpakken på en benk. M/S Sunnhordland hadde forlatt kaien ved bobilparkeringen, og seff, da gikk lyset opp. Det er jo båten som frakter crew og deltakere i 71 grader nord!
Jaja, vi var full av frisk gangsperr, og planla neste dag med besøk i Baroniet og tur til Myrdalsvatnet. Ikke så mye sol den dagen heller, men opplett og ganske greit vær. Baroniet var stengt, men den tomme parkeringen inngjerdet av bommer kostet likevel 75 kr. Pussig policy, 75 kr er ikke all verden, men betale på en tom plass til et stengt sted laaangt fra urbane strøk?
Vi snudde planen og startet med å gå til Myrdalsvatnet isteden, siden det også var meldt regn på ettermiddagen. Til og med fiskestenger var med i sekken. Grusveien gikk 4,8 km oppover med Melderskin ruvende på høyre side, og Tor-Åge sendte lange blikk i den retningen. Og blikkene ble ikke kortere da vi kom opp til Myrdalsvatnet og Gygrastolen åpenbarte seg i det fjerne.
Blikk stille vann og fisken hoppet
Fiskelykken skulle prøves
Men det blikkstille vannet kruste seg plutselig til, det blåste opp og ble litt utrivelig. Vi spiste matpakken i le inne i en gapahuk, gikk ned igjen til bilen, og siktet deretter på Baroniet.
Nysgjerrige som vi er, skulle vi bare se hvor Baroniveien førte oss, og da kom vi til en parkeringsplass ved et annet turområde. Dermed parkerte vi like godt der, og gikk ned til Baronihagen, så fikk vi en tur til også. Selve "slottet" var stengt, men hagen var åpen
Baronen og baronessen inspiserte rosene
Fin hage og fin tur. Man trenger absolutt ikke dra langt for et avbrekk fra hverdagen.
Og i kjent stil pleier turene våre å bli til underveis, det er alltid noe kjekt å oppleve uansett hvor vi havner
Kommentarer
Legg inn en kommentar