Tilbake til tindene, og testing av fransk helsevesen

Lykkelig og intetanende om hva som ventet rundt neste sving...

Etter å ha fått orden på klesvasken i usjarmerende Charmes, var planen egentlig Mosel og Rhindalen, med bading, sykling og slott. Men veien blir som kjent til underveis for oss... 

Det hadde vært nok en varm natt med torden og regnbyger, vi var i Frankrike, og ikke SÅ langt fra de franske alpene. Tor-Åge blir matt i blikket bare av å tenke på Chamonix, hvor vi var for 10 år siden. Og nå var værmeldingen kanonbra for de traktene...

Det så ikke ut til å være så mange stellplasser i selve Chamonix, men det manglet ikke akkurat på andre fjell og destinasjoner i Mont Blanc-regionen. Le Grand Massif for eksempel, virket absolutt interessant. Vi snudde nesen sørover, tindene lokket i det fjerne, og det var fint kjørevær

Vi overnattet i Surchaufant, et fint sted ved en stor innsjø. Billettautomaten var ødelagt, så det ble gratis overnatting. 

Alt var fint, bortsett fra at gallesteinene mine plutselig begynte å røre på seg, så det ble en litt småkjip natt, men anfallet gikk heldigvis raskt over. 

Alt bra igjen neste dag, og vi kjørte en litt spektakulær vei via Haute Jura-fjellene til Genève, og videre derfra mot tindene

Oppe på et fjellpass 1100 moh, hadde vi en liten pause fra bilkjøringen, og vandret litt rundt og tok en kaffi 

Her ser vi Genfersjøen i det fjerne og spennende fjell i bakgrunnen som er dekket av skyer

Tor-Åge sitter bare å stirrer oppover, haha

Neste dag var passe varm og fin, og vi var klar for fjelltur i Le Grand Massif. Først tok vi en gondol opp til 1600 moh. 

Videre derfra gikk det stolheis opp til 2.178 moh. Det var jo dit vi ville. Egentlig har vi lært at det er bedre å gå opp fra mellomstasjoner og ta banen ned fra toppen, men nå var utfordringen den skumle stolheisen. Å ta den opp uten ski, var nå en ting, men å ta den ned, er kjempeskummelt. Det er jo som å bli kastet utfor stupet

Litt vittig at vi begge hadde på oss samme klær som vi hadde på i Chamonix i 2014! SÅ ofte får vi nye klær! Tor-Åge har samme t-skjorte og jakke, og jeg har samme singlet og shorts

Litt tåkete på toppen 

Siden stolheisen var så skummel å ta ned, gikk vi ned til mellomstasjonen. Men vi valgte nok feil vei, det var ikke så lett å forstå. Det var tidvis kjempebratt der vi gikk

Det var sol, blomster og utsikt, og her står jeg intetanende om hva som ventet noen minutter senere...

Like nedenfor her, var det veldig bratt og masse løse stein. Sånn helt ut av det blå, skled jeg på en rullende stein, enda jeg hadde turstaver og Hoka Speedgoat. Det gjorde vilt vondt i hånden, og da jeg turde se på den, så jeg tydelig den var brukket!

HMS-sjefen min var raskt fremme med ispose og surret den fast stramt til hånden. Så var det å gå med andakt hele stykket ned til gondolen. Og det var langt, og bratt 🙄

Vi kom oss omsider ned, det eneste jeg hadde fokus på var å finne en legevakt. Damen på gondolen sa den var lett å finne, rett ved apoteket i Samoens, men man burde ringe først.

Ringing på fransk orket jeg ikke holde på med, gikk bare inn og pekte på hånden. Etter en kort registrering i resepsjonen, reiste begge resepsjonistene seg og ba meg komme inn på røntgen. Ingen radiografer og venting, bare rett på sak. En lege kom omgående og så på bildene; operation, surgery, you have to go to hospital. Hæ? Operasjon?? Var det så gale? Hvor og når?? Så for meg hele det sendrektige marerittet jeg var gjennom på Voss og Haukeland da jeg knuste albuen for noen år siden.

Geneve or Annemasse, sa resepsjonistene, we will call...

Legen pakket meg inn i en gigantisk varm gipslignende løsning, og noen minutter senere fikk jeg adressen til et sykehus i Annemasse; tomorrow morning...

Jeg og legen hadde en pussig konversasjon via Google translate, hvor jeg ble beroliget med at det var en enkel operasjon, det var et veldig vanlig brudd, og det var dagkirurgisk. Ok, da var det bare å glede seg til morgendagen. Tenk om det norske helsevesenet kunne vært like effektivt! Ingen dilling og dalling, bare rett på sak. Samoens og Grand Massif er et skisted, så bruddskader er dagligdags der, året rundt

Vi dro grytidlig til Annemasse for å finne ut av hele opplegget. Og det var jammen litt å finne ut av! Det var en lang prosess fra resepsjon til resepsjon, til anestesi og sykepleiere. Venting var det og, kanskje det var min tur kl 15?

Etter hvert fikk jeg på meg en helt sinnsyk papirdress, inkludert sånn nettingtruse som jeg ikke har sett siden KK i 1987, haha. Drakten var onesize fits all, til meg var den gigantisk

Fransk alpelue når man først er i gang!

Kl. 14 måtte jeg inn på venterom nr to, hvor Tor-Åge ikke fikk være med. Han var nesten mer stresset enn meg på hele situasjonen, det er hardt å være pårørende. Det satt fire andre på venterommet, akk, her var det bare å sette seg i køen. Men plutselig kom en mann og ropte opp tre av oss. Jøss!

Vi ble geleidet inn på et slags pre-operasjonsrom. Hele kroppssystemet mitt var gått i stå av hele opplegget, jeg hadde ikke fått gått på do hele dagen. I tillegg var jeg på fasting, fikk knapt nok en slurk vann i ny og ne. Når jeg så alle de skumle apparatene og ledningene holdt jeg på å få nervøst sammenbrudd. DA måtte jeg på do! På vei tilbake gikk hele drakten opp i limingen, buksen var så stor at den falt av. Jeg var et kaos i blått papir som ble lagt i en seng. En festlig mannlig sykepleier fikk på meg veneflon, og teipet sammen drakten i et lett draperi: think of it as a fashion show, sa han, haha. Om jeg ville ha noe beroligende? Yes please, merci!

Det var stjerner og skilpadder malt i taket, og han sa at hvis de beveget seg, var det bare tegn på at det virket. Cheers!

Anestesilegen bedøvet armen, og jeg duppet av. Da jeg våknet lå jeg der fortsatt, og klokken viste 16.22. Herregud, hvor lenge skulle jeg ligge der? Men ikke så lenge etterpå ble jeg trillet inn på operasjonssalen.

Det var en kvinnelig kirurg og en hjelper, og de maste i ett kjør om løst og fast mens jeg lå der, overlatt i ekspertisens hender. De borret og skrudde og styrte på

Sånn ble det, plate og 7 skruer! Men kirurgen sa at jeg hadde strong bones, det var opptur, for vi var jo redd beinet var sprøtt siden jeg har osteoporose. Men når beinet nå var sterkt, så er det tegn på at Proliasprøytene jeg får hvert halvår hjelper. Denne type brudd er veldig vanlig, det skjer tusenvis hver dag i hele verden

Omsider ferdig, kom kirurgen med en papirbunke som jeg må ha med hjem til fastlege, røntgen, forsikring etc. Og en smørbrødliste av en resept som jeg måtte hente på et apotek. Det ble en bærepose! Vi skjønte ingenting, skal jeg ha alt dette?

Det var blant annet en stor eske som jeg ikke aner hva jeg skal bruke til. Ser ut som noe et legekontor trenger isteden. Det var bandasjer, 8 esker med en type piller, og 2 forskjellige andre, egentlig Tramadol også, men de tåler jeg ikke, C-vitaminer, og en Mont Blanc dusjsåpe for tørr hud med thermalvann. Jøye meg, kun en kvinnelig kirurg som kunne finne på å sette slik luksus på en reseptliste. Den er faktisk helt nydelig.

Tor-Åge var helt på randen av all venting og bekymring gjennom dagen, så han var minst like sliten som meg. Ikke ante vi hvor vi skulle overnatte heller, vi kjørte bare, nesten på lykke og fromme. Ganske plutselig gikk anestesi-bedøvelsen ut, og hånden verket helt intenst. Vi stoppet, og jeg gikk løs på pilleeskene. Det hjalp ikke i det hele tatt, det var helt grusomt vondt. Plutselig var vi langt oppe i fjellene på en bobilparkering, og det var rett i seng for min del. De få gangene jeg har vært borti slik smerte, har jeg vært på et sykehus, og noen har komt løpende med morfin.

Tor-Åge sjekket hva pilleeskene egentlig var, det viste seg at de 8 eskene var vanlig Paracet (!) og den andre noe Ibux-lignende NSAIDs, den tredje for å beskytte magen mot pillene. Gud bedre, man pleier jo minst å få Paralgin Forte etter en operasjon! Da jeg reopererte albuen, fikk jeg smertepumpe. Heldigvis hadde Tor-Åge en boks med Pinex Forte, og vi konkluderte med at jeg kunne droppe Paracet'ene og heller ta Pinex Forte et par dager. Sjekket at det kunne kombineres med NSAID-esken som kun skulle taes i 5 dager. Det er en slik type cocktail vi har fått før i sånne situasjoner

Og det hjalp, nå er jeg tusen ganger bedre!

Det var egentlig en kjempefin fjellby vi havnet på den vonde kvelden. Men vi kjørte mot Chatel neste morgen, mot en 4-stjerners campingplass, trengte roe litt ned. Vi var tom for vann, og stoppet på en annen stellplass etter 10 minutter for å fylle og tømme. Men der var det kjempefint, vi trengte jo ikke dra over bekken etter vann. Plassen var til og med gratis!!

Det var et fint og rolig sted, med tinder og tagger rundt oss. Tor-Åge fikk jogget, og jeg fikk slappet av litt. Pinex Forte'ne ga hånden ekstrem fremgang, nå går alt fint.

Det ble litt orging med legetime hjemme og sånt. Og vi bestilte båt hjem 4.august.

Så nå får vi bare gjøre det beste utav det, putle oss rolig nordover, besøke slott og borger, gå på byvandringer og den type aktiviteter. Tor-Åge får jogge litt innimellom, han skal jo løpe stafett med StudioNor på Knarvikmilen snart! Det kan fort gå bra alt sammen.

Men vi sier det igjen; man må leve mens man kan, oppleve mest mulig når mulighetene byr seg, gripe dagen. Det er ingen som vet hva som venter rundt neste sving! Vi satser på at det er fryd, som Anne Grete Preus sang..

Forresten litt ironisk å tenke på at jeg sendte melding til Krukhaug for halvannen uke siden, ortopeden som har operert albuen min to ganger, og som fikk orden på kneproblemene,  hvor jeg takket han for hjelpen med knærne, at nå bestiger jeg tinder i ett kjør, haha. Tror ikke han skal få en melding til....