På ski og hjul, fra vest til øst og retur

Verden er full av overraskelser! 

En egentlig travel jobbuke ble plutselig til en episk rundtur i den norske fjellheimen! 

Forestillingen "Aldri redd for mørkets makt" som jeg egentlig var beskjeftiget med, ble brått utsatt til høsten. Typisk, siden jeg nettopp hadde kjørt på med å gjøre ferdig andre jobboppgaver, slik at jeg kunne konsentrere meg om forestillingen de neste ukene! Men på plussiden åpenbarte det seg dermed en uventet tom uke i kalenderen, ingen avtaler før 21.mars. Det vil si, litt pc-arbeid hadde jeg riktignok, men det er relativt lett å kombinere med hjemmekontor i bobilen. 

Sist vi dro på skitur, var det ikke snø! Vi fortjente litt mer ski denne vinteren.

Været den kommende uken var høyst variert, det var få steder som hadde stabilt opphold hele uken.

Etter et nøye værstudie med mitt eget selvutviklede meteorologiske system, pakket vi bilen og satte kursen nordover med en plan om å flytte oss østover i takt med godværsutsiktene, og få det hele til å bli en flott rundtur i norske skidestinasjoner.

Første stopp var Langeland, og løypestandarden var nå slik den pleier, ikke grønne enger som i februar! 

Silkeføre og god stemning

Vi fikk oss en liten runde i 5-km traseen før vi dro videre. 

De siste ukene har vi vært flinke med moderate turer, og Tor-Åge har begynt på Studio Nor igjen. Nå er det slutt på skippertakene, kun rolig, jevn trening som gjelder. Endelig begynner medisineringen for leddgikten hans å fungere. Det har vært i overkant mye styr, prøving og feiling med medisiner de siste årene, for ikke snakke om den skrekkelige følgesykdommen pannikulitt! Etter alle mulige utredninger over flere år, ble han erklært ufør 1.mars. 

Ufør er selvsagt et litt ugreit ord å forholde seg til, men når alt kommer til alt gir det forhåpentlig litt mer ro i sjelen. Å holde på med sykemeldinger og indre konflikter med konstant dårlig samvittighet, utilstrekkelighet og pliktoppfyllelse ga bare stress, og gjorde situasjonen tidvis enda verre. Bevegelse og trening er bra for alle, men spesielt viktig for revmatikere. Utfordringen er at treningen har lett for å bli enten på eller av, den svinger i takt med situasjon og sykdomsbilde. Typisk Tor-Åge å gønne på når det var en god dag, for deretter å ligge flat den neste. Ikke så lett å forutse når kroppen vil gå i vranglås. Men etterhvert har han innsett at det er den daglige, rolige til moderate trimmen som er bra, og det passer nå meg litt bedre også. Nå er formen ganske grei, får inderlig håpe det varer!

Hvor vi skal på tur avhenger først og fremst av vær og føre. Hvor er det mest opplett og minst vind, og en moderat temperatur for sesongen? Deretter sjekkes skipsporet.no og fnugg.no for å å være oppdatert på preppeforholdene, og appene Yr, Ut og Google.

Samlet sett sendte appene oss først i nordlig retning. Etter skituren på Langeland endte dagen på bobilparkeringen til Bunnpris i Olden igjen, et greit og rimelig sted. Samme kveld kom vi på at 60-årsdagen til Tor-Åge sin søster var 18.mars, så ski-uken vår ble litt kortere enn vi hadde tenkt, men vi måtte selvsagt komme oss hjem til festen. Tvillingene (tanteungene mine) skulle også feires, så hele helgen lå an til en bursdagsfest. Men vi hadde fortsatt noen dager til rådighet

Det var ikke det aller fineste været vi våknet til mandag morgen, litt snø lå i luften, men vi regnet med at det var fint i skiløypene likevel, og skisporet.no viste at trakkemaskinene var i gang i Stryn.

Vi parkerte ved Stryn Vinterski, og gikk først løypene rundt Vinsryggseteren, og fortsatte opp til Tverrfjellet, og litt videre til Spjelkebu, en Røde Kors hytte.

Fin grillhytte for en matpause.

Turen var akkurat litt for kort, så vi bestemte oss for en sløyfe til, en runde vi har vært før, som går litt høyere i terrenget. Kjempeflott der, men nå holdt skisporene på å snø igjen, og det var veldig mildt, noe som ga et overraskende klabbeføre, selv på felleski! Det ble litt mer strabasiøst enn forventet, med klabb og babb, og whiteout i tillegg. 

Men vi kom oss nå rundt og frem, og nedkjøringen til bilen igjen var veldig fin og gøy, 

og da holdt til og med solen på å skinne igjennom.

 Dagens lærdom: Ikke gå oppover i terrenget når det begynner å snø!

Vel nede i Stryn igjen, måtte vi fikse litt praktiske ting. Bybobilen vår er vinterisolert og har 4x4, men likevel har vi litt utfordringer når det er kaldere enn -4, da tømmer vanntanken seg. Nå hadde det vært enda kaldere om natten, merkelig nok hadde vi fortsatt vann i tanken, men det kom ikke ut i vaskene. Det betydde at noe i systemet måtte være frosset. Dermed ble det litt styring med frostvæske, tining og tømming, men vi fikk orden på det.

Etterpå sendte appene oss videre over Strynefjellet til Gudbrandsdalen, og fine værutsikter. Mye stengt i den dalen, noe som var veldig underlig, da det er skiløyper overalt. Vi endte på en sesongstengt plass i Vågamo, men hvor vi fikk lov å parkere og koble oss til strøm.

Neste dag bød på sol og blå himmel, og Rondane nasjonalpark hørtes fortryllende ut. Det er et helt vilt stort og sammenhengene skinettverk i fjelltraktene rundt Gudbrandsdalen.

Mysusæter var nærmest i forhold til der vi var, og ifølge Googlemap gikk det to veier dit. Vi valgte naturlig nok den korteste, og tenkte at én vei opp og en annen ned var en god plan. Det er ikke alltid man skal stole på Googlemap! Veien vi fulgte var skiltet til både Mysusæter og to andre norske attraksjoner langt oppe i fjellet. Masse svinger, snø og is på det som minnet mer og mer om en sykkelsti! For å gjøre en lang historie kort, hadde Google sendt oss på en traktorvei / sykkelsti som liksom var en snarvei til Mysungseter! Kanskje på en god sommerdag, men tvilsomt selv da, dette så nesten mer ut som en gangvei. 

Vi snudde, og fant heller ut av det som het Rondaneveien. Googlemap sin snarvei ble til en omvei, og Tor-Åge hadde vondt i nakken. Men når vi endelig fant riktig vei, og kom oss til seters, ja da var dumme veier og nakkesmerter fort glemt. Vi fikk en helt fantastisk flott skitur!

Dagens lærdom: stol ikke blindt på Googlemap!

Tid for pause i solen

Litt overaskende at skisporene plutselig førte oss opp på en vidde med strålende utsikt innover i Rondane nasjonalpark. Dagens andre lærdom: fortsett å lytte til lokale fjellfolk! Det var en lokal dame med tvillingbabyer i pulken som anbefalte oss denne rundturen. Takk!

En nydelig tur! Eneste skår i gleden var at nerveskaden som jeg har i lillefinger og ringfinger etter albuebrudd og påfølgende operasjoner for noen år siden, begynte å gjøre seg gjeldende når jeg holdt i skistaven, noe som ikke har skjedd før. Det er som om fingrene låser seg, blir numne og mister kraft, og jeg holdt staven med tre fingre istedenfor fem. Akk, mye greier med den benskjøre og revmatikeren! Men alle var enige om at det var en fantastisk tur!

Etterpå dro vi ned til Otta for å handle litt. Vi hadde lyst å prøve nedoverskiene også, vi var ikke så langt fra Kvitfjell og andre alpindestinasjoner, men jeg (den eldre og benskjøre) kunne ikke finne ryggbeskyttelsen min. På Otta fikk jeg kjøpt en ny, og var klar for nye fartseventyr.

Vi tenkte Kvitfjell kunne være gøy å prøve neste dag, men det var bare stengte bobilparkeringer nedover E6, og ingen løsninger for det oppe skianlegget heller. Til slutt fant vi Mageli camping, en helårsåpen plass, som lå litt sør for Fåvang og avkjørselen til Kvitfjell.

Veien til Kvitfjell var riktignok skiltet, men i et kryss var det flere alternativer på skiltene som ikke sa oss så mye, da vi ikke hadde vært der før. At Kvitfjell alpinanlegg hadde flere parkeringer og steder man kunne gå på heisene var sikkert åpenbart for Tom Hagen og andre innfødte, men ikke for oss utenforstående. Skiltingen kunne absolutt vært mer forklarende, men vi kom oss nå i løypene til slutt. Et kjempefint anlegg med 13 heiser og 36 bakker, sol og blå himmel, men også en iskald vind!

Takk og pris for tjukk dunjakke! Vinden var av typen Sibir

Mellomstasjonen ved Olympiabakken

Vi hadde bakkene nesten for oss selv. Og etterhvert forsto vi at det hadde vært greiere å parkere i bunnen av denne bakken, Kvitfjell vest...

Oppe på Varden

Datoen var 15.mars, litt av en kontrast til samme dag i fjor! Da åpnet jeg butikk, og min far som hadde bursdag på denne datoen i sin levetid, fikk sin renessanse med utstilling i Minigalleriet, men i år var vi i Kvitfjell! En tid for alt, kan man si, og det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort. Vi var iallefall sjeleglad for at vi var i Kvitfjell i år.

Viktig å hygge seg litt også, etter en kald, men knallfin dag!

Dagens lærdom: Prøv å finne ut av parkeringsplasser og skilt, før det blir omvei

Vi var litt lei av å jakte på åpne bobilparkeringer, og hadde derfor egentlig tenkt oss til Lillehammer hvor vi visste at Lillehammer Turistsenter var et fint og helårsåpent sted. Men så poppet Hafjell camping i Øyer opp på Googlemap, som et helårsåpent sted like ved bakkene, og vi tenkte det var verdt et forsøk å sjekke ut. Plassen var riktignok uten resepsjon, og med mest faste plasser, men vi fikk nå parkert til slutt. Om sommeren liker vi best å holde oss unna campingplasser, og heller fricampe og kun bruke gass når vi er parkert, men på vinterstid er det nå greit med strømtilkobling, tilgang til dusjer uten kø og sånne ting, det forenkler mye. 

Hjemmekontor! Godt vi lever i en digital tidsalder, og fortsatt litt av en kontrast til samme dag i fjor!

Kvitfjell og Hafjell hadde samkjørt kortopplegg, det samme systemet som de også bruker på Geilo. Nå hadde vi funnet ut av hvor enkelt det var å lade opp med nye dagskort, og når vi først var i Hafjell, var det nesten for dumt å ikke teste det anlegget også, med sine 18 heiser og 63 bakker! Værmeldingen for torsdagen var strålende sol og vindstille, men det skulle skye til og begynne å snø utpå ettermiddagen

Sølvpilen med Fakkelmannen i bakgrunnen

Vi kom oss relativt tidlig i bakkene, og fikk en kanonfin dag!

Kjempeflott anlegg, og siden det var torsdag og fortsatt midtuke, var det også lite folk. Perfekt for oss!

Værmeldingen fikk rett, det skyet til utpå ettermiddagen, det var stille før stormen

Når det skyet til, ble det også veldig flatt lys, og vi var egentlig fornøyd, vi hadde kjørt masse og fått max ut av dagen. Det var også dags for å starte hjemreisen.

Været dro seg kraftig til på alle kanter, men ikke på våre, vi hadde kontroll på retningen, vi siktet på Filefjell, men torsdag ettermiddag kjørte vi kun til Leira ved Fagernes. 

Det snødde masse om natten, men det var vindstille og fint, og vi våknet til julestemning. På radioen fortalte de om folk som var innesperret i en tunnel på Haukeli pga. uvær, og på Bergensbanen sto et tog fast på Myrdal, og det var storm på Strynefjellet. Men i Valdres hvor vi befant oss var det null stress, men det visste vi jo, vi fulgte tross alt mitt meteorologiske system!

Vi gikk oss en liten tur i snøen, men det var ikke så fremkommelig i terrenget

Strandkafeen!

Etter litt shopping på senteret i Leira, var det på tide å komme seg over fjellet. Fullstendig kaos rundt omkring, sa de på radioen, til og med Fredagsbirken var avlyst på grunn av uværet. Over Filefjell var det vindstille og fint, der gikk alt kjapt og greit. Dagens lærdom: Stol på din indre værdame!

Velkommen til Vestlandet, bare å få i gang vindusviskerne!

En flott rundtur var over, med flere (for oss) nye og spennende skiområder. Nå er det back in business, men heldigvis er det fortsatt vinter, og heller ikke lenge til påske. Vi er langt fra ferdige med skisesongen!