Du er nok ikke alene om å gjøre deg slike tanker, det er lett å dømme!
Å få en diagnose kan være bra og dårlig alt etter hvordan man ser det. Aldri kjekt å være syk og leve med smerter, men det verste er å ikke vite hva som feiler. En diagnose er iallefall noe å forholde seg til, og listen kan legges deretter.
Nesten alle sykemeldinger i Norge skyldes muskel-og skjelettsykdommer. Hvordan kom vi dit? Trener vi for lite? Det er sikkert en brannfakkel å si at mange er altfor inaktive i hverdagen. Men realiteten er at dagene ofte forsvinner i jobb, kjøring, henting og bringing, handling, middag og så er det kveld. Til helgen kanskje, da kan vi gå en tur. Men når fredagstacoen har forlatt bordet, finner beina fort veien til samme sted. Så er det lørdag, og da skal man fikse og ordne alt det ikke ble tid til i uken, det skal handles og lørdagen koker vekk i bilkø rundt et kjøpesenter. Da får det bli søndagstur, tenker du når samvittigheten banker på igjen, men når du står opp søndag morgen øser regnet ned, egentlig like greit, da blir det lang søndagsfrokost, og du rekker familiebesøket likevel, og plutselig er det mandag igjen, og sånn går nu dagan...Kjenner du deg igjen?
Jeg fikk påvist osteoporose for 19 år siden, noe jeg fikk høre at jeg var for ung til å ha. Men bruddskader og bentetthetsmåling fortalte sannheten. Jeg fikk Alendronat som skulle holde nedbryting av beinvev i sjakk, og de sa det var eneste medisin som fantes. Lang historie kort, det virket på en måte, selv om jeg har hatt flere brudd i årenes løp, men uten medisin og aktivitet hadde nok bildet vært adskillig verre. Leger er tydeligvis så fartsblind at de bare viderefører resepter uten videre. I mitt tilfelle var det en våken lege som plutselig så at jeg hadde brukt Alendronat i 13 år, noe jeg kun skulle brukt i 5 år!
18 år etter osteoporose-diagnosen sa plutselig en lege: hvorfor har ikke du fått Prolia? En sprøyte man kan ta hvert halvår, som stopper nedbrytingen av beinvev og som også kan bidra til å øke bentettheten. Ja, hvorfor har jeg ikke fått den? Ifølge revmatologisk avdeling på Haukeland, er dette noe man gir til folk over 75 år! Meningen er visst at man skal smuldre vekk når man får tidlig osteoporose-diagnose, og på slutten av livet kan man redde stumpene med en sprøyte! For noe sprøyt! Jeg har fått Prolia siste året nå, noe jeg skulle fått for lengst
Tor-Åge ble ufør pga. leddgikten for et år siden. Forut for det var lange perioder med sykemeldinger, i 2016 fikk han hjerteinfarkt (også pga leddgikten, ikke livstil etc.), i 2019 fikk han ny hofte, og i 2013 ble håndleddet avstivet. Mye greier, og mye smerter. Den største skrekken hans er å bli som moren som satt i rullestol pga. samme diagnose. Dermed er trening ekstremt viktig. Det er viktig hver dag, nytter ikke med et skippertak en gang i måneden, eller en fjelltur i august. Selv om han går på både yoga, bassengtrening og StudioNor, har han tidvis hatt intense smerter, spesielt i nakken, hvor noen nerver ligger i klem. Mye styr med medisiner har det også vært.
Dermed har det innimellom vært tungt å motivere seg til den nødvendige treningen, veien til sofaen kan fort bli kort. Og derfra er det ikke like gøy å ta Insta-bilder.
Før var det typisk han å få overtenning og ta seg helt ut når han hadde en god dag, for deretter å falle sammen på sofaen etterpå, og bli der noen uker. Etterhvert har han skjønt at slikt går ikke, det er hverdagsaktiviten som teller.
Men han trenger å sette seg mål, ha noe å strekke seg etter. Derfor meldte han seg på Bergen City Maraton tidligere i år, under eget idrettslag 'Skavank', haha. Han begynte å trene løping helt etter boken, hørte på løpepodkaster med Ingrid Kristiansen, ble med i løpegruppe i regi av StudioNor, og har løpt jevnt og trutt de siste månedene.
Etter såler- og diverse skokjøp hos Drevelin, ble han invitert til å delta via DrevelinAktiv på Ulriken opp, det vil si fjelløpet opp til Stormfuglen. Rullestol og rullator, som moren var avhengig av, er heldigvis nå en fjern tanke, men hadde han latt være å trene, og bare lagt seg på sofaen, kunne realiteten fort blitt sånn...
Uansett lege, jeg kunne heller ikke bli sykemeldt, for jeg var vikar for en annen sykemeldt. Smertene ble mer og mer intense, og jeg mer og mer fortvilet.
I januar var det endelig litt fritid, og vi dro to uker til Sicilia
Det ble en fin tur, men to rolige uker med Ibux, sightseeing og rusleturer, ikke fjellturer og andre aktiviteter slik vi pleier.
Tilbake i Norge, satte jeg meg på ergometersykkelen i håp om at det skulle styrke opp foten. Det kjentes ut som om noe var løst i kneet, hele leggen, kneet og alt verket, til og med litt i høyre kne også, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det. Før vi dro hadde jeg bestilt nye såler hos Drevelin. Da jeg skulle hente de, fant jeg ut at ortopeden som har operert min knuste albue to ganger på Haukeland, også driver Ortopedispesialistene på Drevelin. Liten verden, og driftig ortoped! Dermed bestilte jeg time hos han. Kom til 2 uker senere, noe som er relativt raskt i dagens helse-Norge. Det kostet 1500 kr uten henvisning og 1300 med. Dette er vel de best anvendte 1500 kronene jeg noensinne har brukt. Ortopedkirurgen så med en gang at noe var alvorlig galt, og syns det var rart at det ikke var tatt bilder når jeg var hos fastlegen i desember. Enda en lang historie kort, jeg fikk røntgen, som viste artrose, betennelser, tidvis Bakers cyste, bursitter og det ene og andre. Han søkte meg inn på den såkalte Artroseskolen på Læring og mestringssenteret (LMS), og henviste meg videre til kne-kollegaen sin på Haukeland for vurdering om operasjon, evt. protese. Litt av et kvantesprang fra å bli bedt om å tøye litt, til vurdering om protese!
Mens jeg ventet på ny fastlege og at kurset skulle starte, googlet jeg artroseøvelsene og bestilte time hos Dr Dropin. Han sykemeldte meg så jeg kunne få ro til å trene og gå daglige turer, og ga meg resept på Arcoxia.
Allerede etter en ukes tid begynte jeg å merke bedring. Jeg begynte å bruke tens-apparatet vi hadde liggende, gjorde øvelsene og gikk korte turer. Jeg hadde gode sko fra før, men gikk også til innkjøp av flere Hoka; Bondi for asfalt, Speedgoat for terreng, pluss fjellstøvler. Summen av alt gjorde at domino-effekten begynte å gå riktig vei. Tablettene reduserte smerte og betennelse, som gjorde at jeg kunne være aktiv, og med riktig trening ble alt mye bedre. I påsken var jeg plutselig på Preikestolen!
Det er skremmende å tenke på hvor fort det gikk nedover i høst, for jeg hadde hatt en ganske aktiv sommer, med mye sykling og turer. Men heldigvis kan det fort kan gå bra også, når man gjør det man skal.
AktivMedArtrose- programmet besto av styrketrening to ganger i uken med fysioterapeuter. I tillegg var det minst 3 timer cardiovaskulær trening i uken (f.eks tur eller sykling). Egentlig bør jeg være aktiv hver dag, ikke bare på kurset, men bestandig, hele opplegget må jeg fortsette med resten av livet. På den måten unngår jeg forhåpentlig operasjon. Forskjellen fra i vinter er ekstrem, da kunne jeg knapt gå over stuegulvet, nå kan jeg gå lange fjellturer. Med staver!
Neste gang du ser Insta-bilder av sykemeldte og uføre på toppturer, på ski og på sykkel, husk det ligger alltid en historie bak. Det som kan se ut som en fantastisk ferie, er på en måte kanskje det, men samtidig kan det ligge et blodslit bak smilene på bildene. Det er heller ikke all sykdom som er synlig, man kan like gjerne være ufør og sykemeldt pga. psykiske ting, traumatiske opplevelser og det ene og andre. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om dette
Jeg har ikke noe forskningsbasert svar på hvorfor muskel-og skjelettlidelser troner på toppen av sykemeldingsårsakene i Norge, og om det er unikt for vårt land, men jeg kan gjøre noen gjetninger. Vil tro en del handler om mye stillesittende skjermbasert arbeid, men også lange og tunge arbeidsdager på alt fra hustak til tunneler. Og at vi skal rekke alt mulig, alle skal kjøres, hentes og bringes, det er lett å falle sammen i sofaen når man omsider kommer hjem. Dørstokkmilen kan være ekstremt lang om man da skal gå ut igjen for tur, i høljende regn. Vi kan le av hyperaktive Puls-Yngvar med sine treningstips i kvardagen, han som går med utfall og burps til butikken selv. Men han har et poeng, bare det å gå til butikken istedenfor å kjøre kan utgjøre mye, og med tunge handleposer får vi gratis styrketrening på kjøpet.
På LMS gjøres alle øvelsene med enkle hjelpemidler som en kjøkkenstol, ministrikk og vekter. Regner med fysioterapistudiene har forsket seg frem til at dette funker, og det gjør det jo! Det enkle er som kjent ofte det beste. Øvelsene kan utføres foran tv hjemme også, hvis man bare innstiller seg på det.
Hjemme hos oss er hverdagen iallefall sånn at hvis den ene setter seg foran tv, følger den andre på, og hvis den ene vil ut på tur, blir den andre med. Stort sett. Egentlig er det bare å bestemme seg for en aktiv hverdag. Og når man først har krøpet dørstokkmilen noen ganger, blir det fort en vane. En god vane. Det kan fort gå bra!
Nå har jeg vært back in business noen uker, og snart er det ferie, ordentlig ferie. Forhåpentlig har all treningen gitt resultater, og tinderanglingen kan begynne. Vi sikter iallefall mot alpene. Hvilke alper er ikke så nøye, solen bestemmer det...
Kommentarer
Legg inn en kommentar